Lets get personal...

Jeg velger n skrive om et veldig srt tema for meg. Litt fordi jeg nsker dele med andre som kanskje fler det slik, men mest fordi jeg er lei av alle ryktene som har gtt de siste rene om hvorfor jeg gjr slik, eller sier snn, eller gjr ditt og datt. Jeg har vrt en person som ikke har klart vise meg selv 100%, selv om mange sier og mener at jeg er en person som alltid er s pen mot andre, og at jeg alltid er 100% meg selv. De sier jo dette fordi jeg selv sier det. Det er lgn. Det er en maske, som jeg vet de aller fleste jenter ofte bruker i livet. Jeg velger bare bruke min hele dgnet.

Nr jeg gikk p barneskolen var jeg s ufattelig ulykkelig. Jeg ble mobbet psykisk og fysisk hver dag av andre medelever, og det eneste lrerene gjorde nr jeg sa i fra, var fortelle meg at de andre bare var mesunnelig p meg, og at gutta bare flrtet. Uansett om dette hadde vrt sant, hadde det ikke vrt en unnskyldning for vre s stygg mot meg som enkelte var. Jeg ble pisket med hoppetau, dyttet i dammer, lst inne p doen, holdt utenfor av klassekameratene mine og flertallet snakket veldig stygt om meg. Og ting ble ikke bedre nr vi kom i alderen der internett ble en del av oss. Vi lagde oss hjemmesider via nettsiden piczo som en gang eksisterte og jeg gjorde selvsagt det samme. Jeg hadde en side der som het gjestebok, der folk kunne skrive til meg p samme mte som folk kan kommentere innleggene p blogg.no. 
Jeg husker jeg fikk mange fine ord men det var ikke de jeg la merke til. Det eneste jeg sg var alle kommentarene om hvor stygg jeg var, at ingen egentlig likte meg, og den verste var nr en veninne av meg p den tiden var sint p meg pga. en krangel vi hadde og hun skrev at jeg var et missfoster og at hun ikke kunne forst hvorfor jeg ikke bare hengte meg selv. Jeg tok selvsagt inn dette p meg og en liten periode var jeg faktisk suicidal. Jeg nsket ikke leve og jeg hadde det s mye vondere inni meg enn jeg viste og fortalte til de nrmeste. Men s fikk jeg hre at ''alt blir bedre p ungdomsskolen Catarina'', bare hold ut s skal du se. S jeg holdt ut og kom p ungdomsskolen. Som viste seg at var hakket verre. Folk sluttet for det meste med det fysiske men det psykiske ble bare 10 ganger verre... Jeg syntes det er verre. Jeg vil heller at folk er fysisk stygge med meg en psykisk. IHvertfall p den tiden da man kommer i puberteten og alle flelser og tanker forsterkes med 100! 
Jeg var flink snakke om ting snn egentlig. Mamma var min aller beste venn, og jeg kunne fortelle henne alt som skjedde. Men nr jeg snakket med mamma om hva som foregikk,s skrapte jeg bare litt p overflaten. Det var s mye mer bak det. Mer flelser og mer tanker. Ting var s forferdlig vanskelig og jeg klarer desverre ikke den dag i dag og legge alt fra meg. 8 r med intens mobbing, gjr noe med en person.
Jeg klarte aldri fle skikkelig synd p meg selv, da mange alltid kom men ordene '' det er alltid noen som har det verre'' eller '' tenk p barn i afrika''. Alts... Missforst meg rett... jeg tror ikke jeg var den i verden som hadde det vrst, langt ifra. Men skal man virkelig ikke ta tak i problemer og f trst og hjelp nr man ligger nede, bare fordi det alltid er noen som har det verre? Det syntes ikke jeg ihvertfall.. jeg syntes at alle skal f oppmerksomhet, hjelp, trst eller hva de mtte trenge, uansett hvor gale situasjonen er. Ja, det er alltids noen som har det verre, men herregud, det gr ikke an tenke slik...

Ting er bedre n. Mye bedre. Men det er fortsatt ikke alltid bra. Jeg kan ikke si at jeg er lykkelig. Jeg sliter den dag i dag med deprisjoner. Jeg har gode og drlige dager, snn som de aller fleste p min alder. Men nr jeg har gode dager, har jeg sykt gode dager. Nr jeg har drlig dager, fles det som at jeg skal d. Det er virkelig jvlig. Jeg ligger grter i flere timer og vet du hva det vrste er? Jeg vet ikke hvorfor jeg har en drlig dag. Jeg kan ikke sitte fingeren p en ting som gjr at dagen i dag, er s mye verre en dagen i gr. Det trenger ikke ha skjedd noe. Det bare er snn. 
Jeg klarer ikke se lyst p noen ting nr jeg er nede,uansett hvor hardt jeg prver tenke at jeg har verdens beste familie, en kjreste som er helt fantastisk og venner rundt meg, s kommer alt det vonde 10 ganger hardere som et slag i tryne. Kanskje fordi jeg er vandt med ha det snn at jeg bare gr p automatgir? jeg vet ikke...

Jeg sliter noen gang med sove, fordi jeg er redd for at nr jeg vkner igjen, er det en snn dag. En dag der alt er grtt og trist. En dag der jeg ikke fler at jeg er verdt noe, at jeg er overvektig, at jeg ser stygg ut, at ingen egentlig liker meg. Men s er det de 50% sjangsene for at jeg vkner med selvtilliten p topp, fler at livet er bare helt ufattelig deilig og ja... dere skjnner tegningen.

Dette innlegget er et jeg har skrevet s mange ganger, uten publisere det, da jeg aldri har flt at jeg har klart formulere meg skikkelig eller riktig.Men da var det ute for alle til lese...  Dette er meg... Og jeg skriver det ikke for masse oppmerksomhet, men fordi at de som er rundt meg skal forst hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor humret mitt kan variere s ufattelig mye. 
Og til dere som sliter... Det BLIR faktisk bedre... men nr det blir helt bra igjen, det vet jeg ikke. Jeg skal si ifra nr jeg vet....

 



 

Les mer i arkivet Juni 2016
Catarina Kippersund

Catarina Kippersund

20, Bergen

https://www.facebook.com/ckbfoto/

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits