Lets get personal...

Jeg velger nå å skrive om et veldig sårt tema for meg. Litt fordi jeg ønsker å dele med andre som kanskje føler det slik, men mest fordi jeg er lei av alle ryktene som har gått de siste årene om hvorfor jeg gjør slik, eller sier sånn, eller gjør ditt og datt. Jeg har vært en person som ikke har klart å vise meg selv 100%, selv om mange sier og mener at jeg er en person som alltid er så åpen mot andre, og at jeg alltid er 100% meg selv. De sier jo dette fordi jeg selv sier det. Det er løgn. Det er en maske, som jeg vet de aller fleste jenter ofte bruker i livet. Jeg velger bare å bruke min hele døgnet.

Når jeg gikk på barneskolen var jeg så ufattelig ulykkelig. Jeg ble mobbet psykisk og fysisk hver dag av andre medelever, og det eneste lærerene gjorde når jeg sa i fra, var å fortelle meg at de andre bare var mesunnelig på meg, og at gutta bare flørtet. Uansett om dette hadde vært sant, hadde det ikke vært en unnskyldning for å være så stygg mot meg som enkelte var. Jeg ble pisket med hoppetau, dyttet i dammer, låst inne på doen, holdt utenfor av klassekameratene mine og flertallet snakket veldig stygt om meg. Og ting ble ikke bedre når vi kom i alderen der internett ble en del av oss. Vi lagde oss hjemmesider via nettsiden piczo som en gang eksisterte og jeg gjorde selvsagt det samme. Jeg hadde en side der som het gjestebok, der folk kunne skrive til meg på samme måte som folk kan kommentere innleggene på blogg.no. 
Jeg husker jeg fikk mange fine ord men det var ikke de jeg la merke til. Det eneste jeg såg var alle kommentarene om hvor stygg jeg var, at ingen egentlig likte meg, og den verste var når en veninne av meg på den tiden var sint på meg pga. en krangel vi hadde og hun skrev at jeg var et missfoster og at hun ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke bare hengte meg selv. Jeg tok selvsagt inn dette på meg og en liten periode var jeg faktisk suicidal. Jeg ønsket ikke leve og jeg hadde det så mye vondere inni meg enn jeg viste og fortalte til de nærmeste. Men så fikk jeg høre at ''alt blir bedre på ungdomsskolen Catarina'', bare hold ut så skal du se. Så jeg holdt ut og kom på ungdomsskolen. Som viste seg at var hakket verre. Folk sluttet for det meste med det fysiske men det psykiske ble bare 10 ganger verre... Jeg syntes det er verre. Jeg vil heller at folk er fysisk stygge med meg en psykisk. IHvertfall på den tiden da man kommer i puberteten og alle følelser og tanker forsterkes med 100! 
Jeg var flink å snakke om ting sånn egentlig. Mamma var min aller beste venn, og jeg kunne fortelle henne alt som skjedde. Men når jeg snakket med mamma om hva som foregikk,så skrapte jeg bare litt på overflaten. Det var så mye mer bak det. Mer følelser og mer tanker. Ting var så forferdlig vanskelig og jeg klarer desverre ikke den dag i dag og legge alt fra meg. 8 år med intens mobbing, gjør noe med en person.
Jeg klarte aldri å føle skikkelig synd på meg selv, da mange alltid kom men ordene '' det er alltid noen som har det verre'' eller '' tenk på barn i afrika''. Altså... Missforstå meg rett... jeg tror ikke jeg var den i verden som hadde det værst, langt ifra. Men skal man virkelig ikke ta tak i problemer og få trøst og hjelp når man ligger nede, bare fordi det alltid er noen som har det verre? Det syntes ikke jeg ihvertfall.. jeg syntes at alle skal få oppmerksomhet, hjelp, trøst eller hva de måtte trenge, uansett hvor gale situasjonen er. Ja, det er alltids noen som har det verre, men herregud, det går ikke an å tenke slik...

Ting er bedre nå. Mye bedre. Men det er fortsatt ikke alltid bra. Jeg kan ikke si at jeg er lykkelig. Jeg sliter den dag i dag med deprisjoner. Jeg har gode og dårlige dager, sånn som de aller fleste på min alder. Men når jeg har gode dager, har jeg sykt gode dager. Når jeg har dårlig dager, føles det som at jeg skal dø. Det er virkelig jævlig. Jeg ligger å gråter i flere timer og vet du hva det værste er? Jeg vet ikke hvorfor jeg har en dårlig dag. Jeg kan ikke sitte fingeren på en ting som gjør at dagen i dag, er så mye verre en dagen i går. Det trenger ikke ha skjedd noe. Det bare er sånn. 
Jeg klarer ikke se lyst på noen ting når jeg er nede,uansett hvor hardt jeg prøver å tenke at jeg har verdens beste familie, en kjæreste som er helt fantastisk og venner rundt meg, så kommer alt det vonde 10 ganger hardere som et slag i tryne. Kanskje fordi jeg er vandt med å ha det sånn at jeg bare går på automatgir? jeg vet ikke...

Jeg sliter noen gang med å sove, fordi jeg er redd for at når jeg våkner igjen, er det en sånn dag. En dag der alt er grått og trist. En dag der jeg ikke føler at jeg er verdt noe, at jeg er overvektig, at jeg ser stygg ut, at ingen egentlig liker meg. Men så er det de 50% sjangsene for at jeg våkner med selvtilliten på topp, føler at livet er bare helt ufattelig deilig og ja... dere skjønner tegningen.

Dette innlegget er et jeg har skrevet så mange ganger, uten å publisere det, da jeg aldri har følt at jeg har klart å formulere meg skikkelig eller riktig.Men da var det ute for alle til å lese...  Dette er meg... Og jeg skriver det ikke for masse oppmerksomhet, men fordi at de som er rundt meg skal forstå hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor humøret mitt kan variere så ufattelig mye. 
Og til dere som sliter... Det BLIR faktisk bedre... men når det blir helt bra igjen, det vet jeg ikke. Jeg skal si ifra når jeg vet....

 



 

Les mer i arkivet » Juni 2016
Catarina Kippersund

Catarina Kippersund

20, Bergen

https://www.facebook.com/ckbfoto/

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits